Bare meg

av Hans Petter Laberg

13. juni kl. 18.00

Stykket blir presentert i en iscenesatt lesning på Dramatikkens hus

Regi: Maren Bjørseth

Visuell konsulent: Norunn Standal

Skuespillere: Mari Haugen Einbu, Iver Innset og Deniz Kaya

Musiker: Peder Varkøy

Stykket ble presentert i en iscenesatt lesning i samarbeid med Dramatikkens hus og Riksteatret

Tom Du ser deg rundt. Det er noe med hvordan du gjør det. Det er ikke det at du

ikke kjenner deg igjen, det er mer som om du aldri har vært her før.

Og så stanser du.

Maren Her?

Tom Ja.

Maren Akkurat her? Helt nøyakBg?

Tom Omtrent.

Det er ikke viktig.

Du stanser.

Nei, du bråstanser.

Maren Jeg kan ikke huske hvorfor.

-Utdrag Bare meg-

I en tekst som blander det episke med det situasjonelle og det konkrete med det gåtefulle,

klarer Hans Petter Laberg å lage dramatikk med en helt særegen nerve.

Vi møter Maren som har kommet tilbake til stedet hun bodde før . Her møter hun Tom og

senere Robert. Det er tydelig at Maren er både tiltrukket og frastøtt av de menneskene hun

tidligere har hatt nær kontakt med, både gjennom det hun sier og det hun ikke sier. En fest i

fortiden oppleves som et anker som binder dem alle sammen. Det er en spenning mellom

karakterene og hva de mener har skjedd, ikke har skjedd eller det som burde ha skjedd den

gang da.

Det er tydelig at hovedkarakteren har gjennomgå) noe traumatisk, og at dette påvirker

henne fortsatt. Temaer som grensesetting, kontroll, frigjørelse og idenitet berøres på finurlig

vis. For hva hendte på den festen? Søken etter mellommenneskelig tilknytning, men også

tilknytningen til sin egen fortid og framtid blir belyst på kaleidoskopisk vis. Forholdene vi har

til andre kan være både ødeleggende og helende, samtidig er disse relasjonene smertelig

nødvendige for oss som mennesker.

Formmessig er teksten stringent og ordknapp. Den veksler mellom hverdagslig dialog og et

episk fortellerlag som gir en ekstra dimensjon av noe uavklart til historien. Det er intelligent

gjort, samtidig som det gir en lekenhet til teksten. Det er godt gjort i en tekst med såpass

mørk tematikk. Det fragmenterte i teksten viser sprekker hvor vi kan skimte en fortid som for

Maren er særdeles ubehagelig. Rytmen i teksten antyder en samtale som er vanskelig å føre

og skaper uro.

Tidvis føler vi at vi bare skraper på overflata i karakterene og relasjonene, dette gir leseren

rom for egne fantasier og assosiasjoner og oppleves inspirerende i arbeidet mot en eventuell

iscenesettelse. Det er veldig tydelig at det under ordene ligger en større smerte enn det som

blir uttalt.

Å klare og skrive en tekst som fungerer om et såpass sensitivt tema er en bragd i seg selv. Å

gjøre det med en så raffinert finesse er noe ganske annet. Ikke bare blir vi som lesere sugd

inn i dette mysteriet som ligger i fortiden, men vi blir også utfordret i måten det er skrevet

på. Teksten er tidvis flyktig og fragmentert, slik minner ofte kan være. Ved å blande det

distanserte med det emosjonelle klarer Hans Petter Laberg å holde oss engasjerte som lesere

hele veien.

Teksten ender vemodig, men kan også tolkes åpen, slik Maren avslutter stykket:

Det er bare meg, og en historie som slutter. Og så begynner den.

Den begynner på nytt og på nytt, biter seg i halen, og forsvinner aldri.

Jeg vil at det skal slutte.

Det er bare meg på en benk, i en pub, hjemme.

Det er ingenting der ute.

Det er ikke en lyd.

Det er med stor glede vi gratulerer Hans Petter Laberg som vinner av Norsk Dramatikkfestivalen 2025.

Traven

av Marthe Reienes

13. juni kl. 13.15

Stykket blir presentert i en iscenesatt lesning på Dramatikkens hus

Regi: Huy Le Vo

Visuell konsulent: Norunn Standal

Skuespillere: Tone Oline Knivsflå

Produsert i samarbeid med Dramatikkens hus og Teater Innlandet.

Kva er ein trave (ei ufullstendig liste):

Eit gap

eit krek

ein dunkel byting

Kor kom han frå?

Sprengd ut av eit muggent egg,

klekt ut av ein ròten kokong.

Nokon trykka på feil knapp på den store maskina.

Var det gud, den jækelen?

Eller var det meg?

Blås ein gnist inn i noko dødt,

gjer det levande.

-utdrag Traven-

I Marthe Reienes sin teatertekst kravler en trave brått ut av mors liv - et uvesen som føder

seg selv: ut av en uvillig og forbløffet mor, ut av «en råtten kokong». Det vrange avkommet

setter premissene og mor forsøker å forstå, forsøker å elske, forsøker å henge med.

Traven tar form som et scenisk dikt i syv deler som kravler og kryper gjennom et tentaklete

språklig landskap mettet med referanser som spenner fra det greske til det gotiske på en

ferd fra Rogaland til Skottland – letende og borende inn i forholdet mellom mor og avkom.

En morsfigur fremmedgjort for sitt eget avkom og sin egen kropp: Som i en feberfantasi

kveiles, åles og vrenges det frem en tekst hvor barnet fremstilles som noe heslig og

plagsomt og morsrollen som noe konfliktfylt og befriende uromantisk. Lengselen etter den

man en gang var er sterkt til stede i denne semi-mytiske manifestasjonen av de mørkere

sidene av morskapet. Teksten en forfriskende radbrekking av den romantiserte morsrollen,

en forstyrrende kraft som trekker både barn og mor ut av alle rosenrøde normer og

forventninger.

Traven er en kompleks teatertekst med språklig særpreg og en uforutsigbar poesi.

Humoristisk, overraskende og nesten uforståelig vikles vi inn i refleksjoner om liv, død,

skapelse og ansvar. Det er brutalt og skjørt på samme tid. Skjelvende og eksplosivt har

Reines skrevet frem en utfordrende tekstflate med rytmisk og scenisk potensial som

utfordrer klassiske kriterier for god dramatikk - om ullent opphav og dyp tilknytning, hvor

døden står like sterkt som fødselen.

Teksten byr også på assosiasjoner som strekker seg langt utover mor og barn som konkrete

skikkelser: Hva er egentlig denne traven? Det vrange barnet fungerer hos Reienes også som

metafor på følelsen av å ha avfødt noe vi ikke vil vedkjenne oss og sider av oss selv vi ikke

klarer å forholde oss til. Stykket evner å utvide forståelsen for kvinners mangefasetterte og

grensesprengende erfaring av fødsel og morskap – både konkret, der de av oss som har født

kan kjenne oss igjen og finne gjenklang i egen kropp; og metaforisk, der hun åpner for en

allmennmenneskelig, kjønnsuavhengig gjenkjennelse av de monstrøse sidene i oss selv og

andre.

“Eg spring som ein hest over Nordsjøen, landar tungt på Rennesøy, den grøne

bakken skjelv, steingardane skjelv, sauene skjelv.

No har eg vore mor. “

Det er med stor glede vi gratulerer Marthe Reienes som vinner av Norsk Dramatikkfestival 2025.

Angerboda

av Ida Fugli

12. juni kl. 15.00

Stykket blir presentert i en iscenesatt lesning på Dramatikkens hus

Regi: Sigurd Ziegler

Visuell konsulent: Norunn Standal

Skuespillere: Marika Enstad, Eindride Eidsvold, John Emil Jørgensrud, Joachim Joachimsen, Anne Guri Tvedt, Tom Styve, Julie Bjørnebye, Ida Wigdler og Maria Agwumaro

Produsert i samarbeid med Dramatikkens hus og Nationaltheatret og Teater Innlandet.

Så hver vår og hver vinter

forså vidt høst og sommer

da ungdommer i bygda dør

hvisker folka om forbannelsen

Ikke spissnutefrosken

eller fettkjukene

gjedda eller myggen

Men

Seqouia og Angerboda som hevner

Henter

Hjem

Til Hel

Lytt

Til de vise, de klokeste, av dem alle

De unge tenåringsjentene

Ikke le

De er det

Voktere av brønnen, holdere av livstrådene

De bærer fortiden

står i nåtiden

Ser inn i fremtiden

Lytt til

Noen forsøk

på å forstå

hvordan det henger sammen

alt sammen

og hvordan det kunne gå som det kunne gå

Velkommen til Fettestad

- utdrag Angerboda-

I Ida Fuglis «Angerboda» blir vi invitert inn i tettstedet Fettestad. Vi møter tre tenåringsjenter,

med navn etter nornene - skjebnemakter fra norrøn mytologi – som prøver å nøste i en

selvmordsbølge som har rammet hjemstedet. Unge gutter går under og forsvinner, og

jentene er nær ved å miste oversikten over begravelsene de har vært i. De gamle mener

bygda er forbannet, at dødsfallene er hevn for gammel urett begått mot et Redwood-tre og

urkvinnen Sequoia, innflyttere som ble med tilbake fra Amerika med en bonde (eller viking?)

for lenge, lenge siden. Så hver vår må treet, som fikk navnet Angerboda, slukke tørsten med

livet til en av bygdas rotløse gutter .

Nå har også Balder forsvunnet. Han gikk fra gatekjøkkenet for å hente oppgaveteksten til en

gruppeinnlevering om ikke-steder . Mens uroen vokser forsøker jentene å forstå forbannelsen

som har rammet bygda – de fordrukne foreldrene, dopet, selvmordene. Og snart kommer

hundreårsflommen.

«Angerboda» er en flerstemt tekst om tap og håpløshet, med klang av både

heimstaddiktning og mystisk skjebnedrama. Som undertittelen sier er det en fragmentert

fortelling om tap, «en sorgmosaikk», men ikke uten betydelig humoristisk snert. Stykket har

et vidt spenn formmessig, men også tematisk. En ramme for stykket er en ventesituasjon, der

de tre tenåringsnornene venter utenfor gatekjøkkenet til Turid - dels volve, dels

sigarettdealer . Limbo-settingen hinter mot klassisk absurdisme, mens dialogen mellom de tre

springer uanstrengt mellom sosialrealisme, munnrapp slacker-livstrøtthet, poetiske

monologer, klassisk talekor, økologiske elegier og samtaler med de døde.

Det et ambisiøst verk, tidvis grenseløst og utflytende, men med et helstøpt univers og en

gjennomført særegen tone, i spenn mellom korthugd tørrvittig sagastil og en dyp sårhet. Den

spesifikke småsteds-rammen og tenåringssjargongen gjør teksten nær og gjenkjennelig,

mens den mørke tonen av «deaths of despair» gir en subtil og spørrende sosialpolitisk

understrøm av famlende unge menn, klassegap og bygdefraflytting. Samtidig gir naturbilder

og lån fra norrøn kosmologi teksten en høy overbygning av mystisk, allmennmenneskelig

karakter. Som svartmetallen – en tilbakevendende referanse i stykket og en viktig eksportvare

fra norske små- og mellomstore tettsteder – er Angerboda både rural og stedløs, breial og

sår, lavklassebarokk, skitten, opphøyet, ektefølt, teatral, gudsforlatt og mørk, men med glimt

av et slags hinsidig håp.

Det er med stor glede vi gratulerer Ida Fugli som vinner av Norsk Dramatikkfestival 2025.

Mesterklasse

Norsk Dramatikkfestival inviterer til en eksklusiv mesterklasse med forfatter, dramatiker og scenekunstner Kathrine Nedrejord.

Foto: Fartein Rudjord

Kathrine Nedrejord (f. 1987) er forfatter, dramatiker og scenekunstner. Nedrejord er samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden 2011. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, og i 2014 utkom hennes andre roman, Trengsel. For romanen Forvandlinga (2018) ble hun tildelt Havmannprisen. Fra 2018 til 2020 var Kathrine Nedrejord husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun har også skrevet en rekke kritikerroste barne- og ungdomsbøker. Nedrejord ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2023 for romanen Forbryter og straff (2022) og i 2024 vant hun Brageprisen for romanen Sameproblemet.

12. juni kl.10.00-14.00

Sted: Dramatikkens hus, prøvesalen

Billetten er inkludert enkel servering.