Traven
13. juni kl. 13.15
Stykket blir presentert i en iscenesatt lesning på Dramatikkens hus
Regi: Huy Le Vo
Visuell konsulent: Norunn Standal
Skuespillere: Tone Oline Knivsflå
Produsert i samarbeid med Dramatikkens hus og Teater Innlandet.
Kva er ein trave (ei ufullstendig liste):
Eit gap
eit krek
ein dunkel byting
Kor kom han frå?
Sprengd ut av eit muggent egg,
klekt ut av ein ròten kokong.
Nokon trykka på feil knapp på den store maskina.
Var det gud, den jækelen?
Eller var det meg?
Blås ein gnist inn i noko dødt,
gjer det levande.
-utdrag Traven-
I Marthe Reienes sin teatertekst kravler en trave brått ut av mors liv - et uvesen som føder
seg selv: ut av en uvillig og forbløffet mor, ut av «en råtten kokong». Det vrange avkommet
setter premissene og mor forsøker å forstå, forsøker å elske, forsøker å henge med.
Traven tar form som et scenisk dikt i syv deler som kravler og kryper gjennom et tentaklete
språklig landskap mettet med referanser som spenner fra det greske til det gotiske på en
ferd fra Rogaland til Skottland – letende og borende inn i forholdet mellom mor og avkom.
En morsfigur fremmedgjort for sitt eget avkom og sin egen kropp: Som i en feberfantasi
kveiles, åles og vrenges det frem en tekst hvor barnet fremstilles som noe heslig og
plagsomt og morsrollen som noe konfliktfylt og befriende uromantisk. Lengselen etter den
man en gang var er sterkt til stede i denne semi-mytiske manifestasjonen av de mørkere
sidene av morskapet. Teksten en forfriskende radbrekking av den romantiserte morsrollen,
en forstyrrende kraft som trekker både barn og mor ut av alle rosenrøde normer og
forventninger.
Traven er en kompleks teatertekst med språklig særpreg og en uforutsigbar poesi.
Humoristisk, overraskende og nesten uforståelig vikles vi inn i refleksjoner om liv, død,
skapelse og ansvar. Det er brutalt og skjørt på samme tid. Skjelvende og eksplosivt har
Reines skrevet frem en utfordrende tekstflate med rytmisk og scenisk potensial som
utfordrer klassiske kriterier for god dramatikk - om ullent opphav og dyp tilknytning, hvor
døden står like sterkt som fødselen.
Teksten byr også på assosiasjoner som strekker seg langt utover mor og barn som konkrete
skikkelser: Hva er egentlig denne traven? Det vrange barnet fungerer hos Reienes også som
metafor på følelsen av å ha avfødt noe vi ikke vil vedkjenne oss og sider av oss selv vi ikke
klarer å forholde oss til. Stykket evner å utvide forståelsen for kvinners mangefasetterte og
grensesprengende erfaring av fødsel og morskap – både konkret, der de av oss som har født
kan kjenne oss igjen og finne gjenklang i egen kropp; og metaforisk, der hun åpner for en
allmennmenneskelig, kjønnsuavhengig gjenkjennelse av de monstrøse sidene i oss selv og
andre.
“Eg spring som ein hest over Nordsjøen, landar tungt på Rennesøy, den grøne
bakken skjelv, steingardane skjelv, sauene skjelv.
No har eg vore mor. “
Det er med stor glede vi gratulerer Marthe Reienes som vinner av Norsk Dramatikkfestival 2025.