Bare meg
13. juni kl. 18.00
Stykket blir presentert i en iscenesatt lesning på Dramatikkens hus
Regi: Maren Bjørseth
Visuell konsulent: Norunn Standal
Skuespillere: Mari Haugen Einbu, Iver Innset og Deniz Kaya
Musiker: Peder Varkøy
Stykket ble presentert i en iscenesatt lesning i samarbeid med Dramatikkens hus og Riksteatret
Tom Du ser deg rundt. Det er noe med hvordan du gjør det. Det er ikke det at du
ikke kjenner deg igjen, det er mer som om du aldri har vært her før.
Og så stanser du.
Maren Her?
Tom Ja.
Maren Akkurat her? Helt nøyakBg?
Tom Omtrent.
Det er ikke viktig.
Du stanser.
Nei, du bråstanser.
Maren Jeg kan ikke huske hvorfor.
-Utdrag Bare meg-
I en tekst som blander det episke med det situasjonelle og det konkrete med det gåtefulle,
klarer Hans Petter Laberg å lage dramatikk med en helt særegen nerve.
Vi møter Maren som har kommet tilbake til stedet hun bodde før . Her møter hun Tom og
senere Robert. Det er tydelig at Maren er både tiltrukket og frastøtt av de menneskene hun
tidligere har hatt nær kontakt med, både gjennom det hun sier og det hun ikke sier. En fest i
fortiden oppleves som et anker som binder dem alle sammen. Det er en spenning mellom
karakterene og hva de mener har skjedd, ikke har skjedd eller det som burde ha skjedd den
gang da.
Det er tydelig at hovedkarakteren har gjennomgå) noe traumatisk, og at dette påvirker
henne fortsatt. Temaer som grensesetting, kontroll, frigjørelse og idenitet berøres på finurlig
vis. For hva hendte på den festen? Søken etter mellommenneskelig tilknytning, men også
tilknytningen til sin egen fortid og framtid blir belyst på kaleidoskopisk vis. Forholdene vi har
til andre kan være både ødeleggende og helende, samtidig er disse relasjonene smertelig
nødvendige for oss som mennesker.
Formmessig er teksten stringent og ordknapp. Den veksler mellom hverdagslig dialog og et
episk fortellerlag som gir en ekstra dimensjon av noe uavklart til historien. Det er intelligent
gjort, samtidig som det gir en lekenhet til teksten. Det er godt gjort i en tekst med såpass
mørk tematikk. Det fragmenterte i teksten viser sprekker hvor vi kan skimte en fortid som for
Maren er særdeles ubehagelig. Rytmen i teksten antyder en samtale som er vanskelig å føre
og skaper uro.
Tidvis føler vi at vi bare skraper på overflata i karakterene og relasjonene, dette gir leseren
rom for egne fantasier og assosiasjoner og oppleves inspirerende i arbeidet mot en eventuell
iscenesettelse. Det er veldig tydelig at det under ordene ligger en større smerte enn det som
blir uttalt.
Å klare og skrive en tekst som fungerer om et såpass sensitivt tema er en bragd i seg selv. Å
gjøre det med en så raffinert finesse er noe ganske annet. Ikke bare blir vi som lesere sugd
inn i dette mysteriet som ligger i fortiden, men vi blir også utfordret i måten det er skrevet
på. Teksten er tidvis flyktig og fragmentert, slik minner ofte kan være. Ved å blande det
distanserte med det emosjonelle klarer Hans Petter Laberg å holde oss engasjerte som lesere
hele veien.
Teksten ender vemodig, men kan også tolkes åpen, slik Maren avslutter stykket:
Det er bare meg, og en historie som slutter. Og så begynner den.
Den begynner på nytt og på nytt, biter seg i halen, og forsvinner aldri.
Jeg vil at det skal slutte.
Det er bare meg på en benk, i en pub, hjemme.
Det er ingenting der ute.
Det er ikke en lyd.
Det er med stor glede vi gratulerer Hans Petter Laberg som vinner av Norsk Dramatikkfestivalen 2025.